onsdag, 26 januar 2011.

Det nærmer seg NM for brass band

Der fremfører alle konkurransemusikk, en fast og urokkelig størrelse for alle komponister som vil bidra på denne musikkarenaen. Denne særegne musikkformen fylles med stort sett de samme elementene hele tiden.

Det er på en måte forståelig ut fra konkurranseelementet, det man skal konkurrere i, dog et paradoks ut fra idéen om musikk som en kunstform. Slik jeg kjenner skapende kreative mennesker vil de alltid forsøke å kjempe mot konformitet og ensretting. Verden kommer ikke av flekken uten annerledestenkende. Hvorfor skjer det i så liten grad blant konkurransemusikkomponister? Hvor blir de originale, personlige og forfriskende bidragene av?

Min opplevelse som komponist er at dersom man komponerer til konkurranser må ikke musikantene underordnes komposisjonens budskap. Hvis musikken krever refleksjon og ettertanke, utover det å gi publikum og dommere et bilde av hvor bra korpset spiller, duger det lite som test piece.

Komponistene som har hatt suksess, setter en slags standard for hva et suksessverk må inneholde. De skaper sjangeren, så å si. Vil man være med der, er det bare å tilegne seg ”licksene”. Fordi mange fortsatt mener konkurransen ikke er stedet å ta publikum og utøvere med inn i ukjent landskap, velger komponistene en lett tilgjengelig stil. Det er utøvernes og dirigentenes ego som skal dyrkes, ikke komponistens. Det er ikke for ingenting Philip Sparke er der han er i dag. Finnes det noen komponist med et større antall verk innen konkurransemusikksjangeren? Han er en lykkelig blanding av talent og teft, uten noe ønske om å fortelle noe nytt. Bare lage musikk musikantene kan sole seg i, musikk som baserer seg på J. B. Arban´s stil- og tonalitetsøvelser, og som enhver messingblåser i hele verden derfor kjenner i fingrene fra første tone. Visst må de øve. Men de må ikke øve seg på å forstå. De trenger ikke reflektere. Innøving av et Sparke-verk og de som ligner, er en forlengelse av Arban-øvelsene, en trygg og velkjent situasjon for oss alle.

Komponisten må også være flink nok til å klare å resirkulerer kjent stoff, og samtidig gjøre det vanskelig nok til at de beste korpsene får vist hvor dyktige de er. Det gjorde for eksempel Philip Wilby i nesten alle sine konkurranseverk på 90-tallet, der sitat og omskrivinger av klassisk musikk på en snedig og til tider genial måte bandt stykkene sammen. Og i dag, av en grunn jeg ikke helt forstår, er det der suksessfaktoren ligger: skriv noe musikk oppå allerede eksisterende musikk og kall det gjerne en hyllest til en eller annen komponisthelt. Eric Ball holdt da aldri på slik, ikke Gilbert Vinter heller? Suksessverket i dag inneholder overveiende enkelt tonespråk, vanskelig nok, men ikke for vanskelig å spille, mye dur og litt mindre moll, samt rik instrumentasjon.

Det blir fort forutsigbart, det hele. Men forsøk å sette dere inn i komponistens situasjon: Oppdraget om å skrive til konkurranse for et norsk toppkorps er spennende, og flinke folk har han selvsagt har lyst til å samarbeide med. Men hvordan skal det gripe det an? Sjangeren er så tydelig definert. Om han forsøker å utfordre den, blir det som å komme til Melodi Grand Prix med frijazz.

I 2003, EM i Bergen komponerte jeg pliktnummeret, også en interessant og artig oppgave. Nå i ettertid kan jeg kanskje si at stykket utfordret utøveres og publikums idé om hva innholdet i en slik test skal være. Kanskje virket det litt skremmende, med for lite dur og moll? Som de danske drenge som spurte meg om jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst! Jeg la ut om en lykkelig barndom, fisketurer, måser og fjell og alt det der og forsøkte å forklare at jeg anså stykket for å være en slags scherzo, uten at det så ut til å bedre deres syn på verket.

Så hva gjør jeg denne gangen, da, nå jeg igjen skal delta med ny musikk på NM arenaen? Jeg innrømmer det: jeg feiger ut og skrevet et verk der jeg forsøker å treffe sjangeren!!

Det meste er med: jeg lar meg inspirere av tidligere tiders musikk, og av blues og slikt og har komponert to raske yttersatser og en rolig andre sats. Noen fraser mener jeg skal klinge velkjent, forhåpentligvis med en interessant vri, og selv om jeg ikke har ekte Arban-arpeggioer, ligner de akkurat så mye at man tror man har spilt de før. Og kanskje mener noen de har hørt det før også, akkurat slik det skal være i et ”test piece”.

Old Licks Bluesed Up har jeg kalt det. Tittelen er kanskje litt pussig, men den er tenkt som en liten protest. Jeg kaller stykket mitt for det det er. Om vi ser på tittelvalg i femtenminuttmusikkforbrassband-sjangeren, og lytter aktivt, forstår man fort, noen ganger allerede i åpningstaktene, at intensjonen i tittelen vanskelig kan realiseres på det kvarteret man har til rådighet. Jeg synes for mange av mine kollegaer enten ikke innser det, eller kanskje vil utnytte amatørkorpsarenaens ikke musikkutdannedes tro på at ”brass band er den eneste sanne kunst”, og forsøke å selge et tomt budskap.

NM er alltid et godt stevne og et godt arrangement. En frisk debatt i etterkant, kanskje til og med en repertoarkonferanse, kunne vært på sin plass. Konkurransestykkene, mine inkludert, må ikke ende opp med å bli parodier på seg selv, i alle fall ikke uten brodd, distanse og selvinnsikt.

Ønsker alle deltagere lykke til og ønsker samtidig NMF lykke til med gjennomføringen av arrangementet!

Torstein Aagaard-Nilsen