mandag, 09 januar 2012.

Dirigenten, min advokat

 I komponistbransjen er det bare et fåtall som dirigerer sine egne verk. De aller fleste av oss er avhengig av en dirigent. Og siden dirigenten blir bindeleddet mellom komponisten, musikere og publikum, hviler det et stort ansvar på dennes skuldre. Dirigenten er komponistene advokat, verken mer eller mindre.

 Dirigenten må selge inn musikken min til musikerne, deretter må interpretasjonen helst være så god at musikken får livgivende hjelp, basert på forståelse for partitur, uttrykk; evne til å lede prøvene effektivt og gripe fatt i de rette tingene, dirigentevner og musikalitet.

Omtrent alle dirigenter har det til felles at de ble dirigent fordi ett eller flere større velkjente symfoniske verk appellerte sterkt til dem. Så sterkt talte musikken til dem at trangen til å bruke egen musikalitet i en fremførelse av samme og lignende verk, fikk dem til å begynne å dirigere. Mange har vært musikere på høyt nivå som så skifter avdeling innen samme yrke. Drivkraften er også gleden over å arbeide med musikere og samtidig stå i en særstilling når de ulike valg skal tas og prioriteringer signaliseres til musikerne, ofte uten å si for mye.

En advokat kan holde sitt nøye forberedte innlegg, dirigenten legger en gjennomtenkt plan for interpretasjonen av det klassiske verket. Og ved hjelp av mimikk og gestikk skal musikerne forstå hvor han vil med musikken og bare spille fantastisk. Helst.

Der fremførelsen av Mozart blir vurdert opp mot andre fremføringer av Mozart vil mitt stykke bli vurdert opp mot andre og delvis uklare parametre. Hvor original er musikken? Kan verket puttes i en av dagens stilbåser, eller ikke? Er det skikkelig instrumentert? Dette er noen kriterier som brukes. Og hvert av kriteriene krever kompetanse av den som mener, enten det er kritikeren, som representerer den kritiske masse, eller det er den enkelte publikummer.

Den kompetansen kan man forvente at de i salen har når en av klassikerne fremføres, men hva når mitt verk fremføres?

Jeg har ofte lurt på hva som gjør at et nytt verk slår an? Er det dirigenten/musikerne eller komponistenes skyld? Jeg lurer også på hva som gjør at en klassisk velprøvet symfoni fortsatt slår an? Er det dirigenten/musikerne eller komponistens skyld?

Jeg har ofte lurt på hva som skjer når et klassisk verk ikke slår an, men tror jeg har svaret: Det er dirigenten sin skyld!

Men når et nytt verk ikke slår an, da? Jo, se det er komponistens skyld! Og ofte er slik: nye verk slår ikke an ved første forsøk, ergo har vi en dårlig komponist, dirigenten som advokat eller ikke.. Vi bedømmes alt for ofte på helt feile premisser.

Torstein Aagaard-Nilsen

Manger, Januar 2012.