tirsdag, 24 mai 2016.

Fem sanger til dikt av Stein Mehren

Skriver sangsyklus til Mehren-dikt.

stein mehren hager

 

Stein Mehren (f. 1935), skrev diktsamlingen "Det andre lyset" i 1989 (Aschehough). 
Jeg har ved flere anledninger benyttet Mehrens dikt i musikk for kor, eller som ren kilde til inspirasjon. I dette arbeidet er det fem sanger for mezzosopran og orkester det handler om.

Det er noe med det ubegripelige i Mehrens diktning. Forsøket på å forstå dem kan være nesten umulig, men ikke forgjeves. Klangen av ordene, sammenstillingen av dem, gir en en mening som noen ganger ikke skal uttales, bare oppleves. 
Slik har jeg det ofte med ny musikk også, følelsen av at det jeg ikke forstår likevel treffer noe. Og så begynner jeg å lete etter hva det er. Det er ikke alltid jeg finner det ut, og der ligger nok også fascinasjonen.

Det hele åpner slik: 

"Solfall. Et fullstendig univers/Alt det vår verden skulle ha vært/står i solrandsflammer"

Så har jeg møysommelig arbeidet meg inn i, og igjennom, Mehrens dikt, egentlig uten å forsøke forstå dem, men la fascinasjonen for det som leses gi en type opplevelse som generere kompositorisk energi.

"En skygge av verdensrommet rører jorden/med vingespissen av en stjerne"

Diktsamlingen vil kunne karakteriseres som moderne naturlyrikk. Til dette prosjektet valgte jeg 5 dikt som jeg mente kunne danne en mikrosyklus. Diktene "Solnedgang", "Aftenlys", "Her, hvisker månen", "Breen" og "Islys", skaper en liten syklus om lys som avtar og forsvinner inn i noe, innkapsles i isbreen, der det gløder som døden. 

De fem diktene jeg har valgt, beskriver alle en form for lys vi ser når det mørkner. Til og med om natten kan vi snakke om lyset, reflektere rundt månens symboltunge ferd over nattehimmelen. Jeg mener at noe av det unike ved Mehren er hvordan han maner frem et abstrakt språk ved å betrakte lys som fanges. I de to siste diktene jeg har valgt er isbreen et motiv. Det er ikke natten som er mørkest, slik jeg leser Mehren, men natten som finnes i breen: 

Plutselig ser du gjennom lyset/inn i et annet lys; en natt/ Der gløder døden

Og diktet "Islys" åpner med ordet breen. Senere fabulerer han frem en metafor om døden:
 
"der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"

Ved å lage rekkefølgen av diktene slik, kan jeg gå fra et jordisk lys, beskrevet som en solnedgang, til det blå lyset i isen, som ikke er annet enn stråling som på grunn av for lav energi ikke slipper ut igjen, altså blåfargen. 

"Det er som lyset slår inn i isen/der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"

Siste setning er slik: 

"slynget gjennom en av dødens/bruddflater. Levende"

Gjennom ordet levende kan jeg avslutte sangsyklusen. 

I løpet av vinteren 2016 har jeg skrevet meg igjennom ordene, men begrenset det til stemme og klaver, inspirert av den tyske lied-tradisjonen. Det hele skal bli syklus for mezzosopran og orkester. Arbeidet med å orkestrere sangene er akkurat påbegynt og skal gjøres ferdig i løpet av sommeren '16.
Når jeg orkestrerer,  skriver jeg meg enda en gang gjennom diktene, denne gangen med orkesterpaletten i hodet. Det kan kanskje gi enda flere impulser til tonesettingen av Stein Mehrens fascinerende diktunivers.

Bestillingen kom fra generalmusikkdiriktør Philippe Bach som leder Meininger Hofkapelle, og som sangsyklusen dedikeres til. Han vil selv dirigere i februar 2017. Solist er operahuset i Meiningens egen mezzo, Carolina Krogius.