Nei, jeg skal ikke på EM..

Det kan tolkes som en uhyrlig ytring i dagene før NMF arrangerer EM for brass band i Oslo, sammen med EBBA. Ni av de beste korpsene i Europa (og noen av de beste i hele verden) skal konkurrere om europamesterskapstittelen, og jeg, som til og med har brass band miljøet som arbeidsplass, både som komponist, dirigent og dommer, skal ikke reise.

Ikke til forkleinelse for utøvernivået i EM, men jeg får ingen dypere opplevelse av å høre toppkorps konkurrere. EM og slikt er egentlig bare slitsomt når jeg forsøker meg som publikum, spesielt selvvalgtdelen, der det ene stykket etter det andre avspilles på et så høyt nivå at jeg noen ganger får tårer i øynene. Ikke av begeistring for musikken, men over at det er mulig å spille, ofte dårlig musikk, så inn i h.. bra!

Jeg forsøker heller å få med meg viktig påfyll av åndelig føde andre steder når muligheten er der. Nå i EM-uka har jeg vært i Oslo for å se ballett. Genierklærte (med rette!) Jiri Kylián besøker igjen Oslo med en helaftens forestilling. Ballettkunsten har en utrolig fascinerende verden av lyd og bevegelse, et dypt, subtilt fortellerplan alle en eller annen gang skulle utsette seg for. Og begynn gjerne med en Kylián-forestilling. Moderne ballett på sitt ypperste. I opplevelsen av stor kunst skjønner man (tilgi meg!) hvor marginal og i kunstnerisk sammenheng uinteressant en brass band konkurranse er.

Jeg skulle veldig gjerne hørt Stig Nordhagens verk i konsertsalen fremført av de beste korps vi kan tenke oss, i toppform, men prisen for tur-retur på dagen som inkluderer retur med nattoget, gjør det ikke mer fristende.

Kollega Stig Nordhagen er skikkelig  vinden for tiden. Gledelig! Musikken hans er en fin miks av konvensjonell tenking men med mye motstand, eller friksjon, som vi liker å kalle det. I hele mars og april arbeidet jeg, som dirigent, med et annet av Nordhagens helt nye verk, bestilt til Grenland Internasjonale Brass Band Festival. Det heter ”Searching for Light” og ble fremført i Ibsenhuset i Skien på lørdag. Det var befriende mye motstand i verket, ikke bare spilleteknisk, men også hvordan verket fremstod. Det er da man begynner å tenke. Verket utløser refleksjon.

Så burde jeg kanskje utdypet min ambivalens for toppkorpskonkurranser.

Problemet mitt med bl.a. EM beror i erkjennelsen av at det som kommuniseres gjennom konkurransen dypest sett ikke handler om musikk (i betydning det klingende verket), men hvor flinke de som spiller er. Konkurransen er dermed direkte årsak til feil fokus. Det å utelukkende skulle vise hvor god noen er til å spille sammen i brass band, skaper en svært selektiv holdning hos deltakerdirigentene mht valg av verk. Det kunne vært positivt, men i konkurransesammenheng legger dette grunnlaget for en innavlet musikkform der vi nå har kommet dithen at misdannelsene begynner å bli tydelige.

Ikke kan man skylde på noen, heller. Det er selve arenaen, konkurransen, som skaper problemet. Som vi også ser det på hundeutstillinger der en vinner i en spesiell rase ikke lenger fungerer som hund, men er en fremavlet vinnerhund av den rasen den tilhører. I de verste tilfellene ville det premievinnende avlsproduktet dø om det skulle finne på å løpe, fordi den ”perfekte” hodefasongen har skapt hunder som sliter med å puste. Siden denne fasongen er å foretrekke på vinnerdyret, blir det fremelsket og disse dyrene får avkom, som igjen topper konkurranser.

Det blir laget avarter av musikkverk som bare egner seg som musikk på EM eller tilsvarende konkurranser, fordi komponistens stemme gjennom verket ikke er viktig, bare notene som skal gjøre dommerne i stand til å bedømme korpsets fremtoning på scenen. Det fører i de verste tilfellene til en degenerert musikkform. Det kunne man forholdt seg likegyldig til, fordi dårlig musikk ikke blir fremført mer enn en gang, men faktum er at dirigentene og deres korps velger å fremføre nettopp slike verk. Det viser seg at disse, gjennom flere konkurranser har de beste vinnersjansene, forutsatt at de blir spilt bra.

Det er, etter mitt syn, tatt i bruk få andre kvalitetskriterier i utvelgelsen enn hurtig-langsom-hurtig dramaturgi, oversiktlig tonalitet, instrumentasjon som favoriserer et klassisk bb-ideal og virtuositet. Altså ingenting om hva verket forteller, om komponisten har noe viktig å si oss, om musikken i et større perspektiv er fremføringsverdig. Det sterkeste kriteriet for at musikk fremføres på andre klassiske arenaer er nettopp hva verket vil si oss, hva det representerer, på godt og vondt. Når en konsertarena helt og holdent fraviker dette som grunnlag for musikalsk kommunikasjon, og erstatter den med ”hør-hvor-god-vi-er”, er vi fratatt en svært viktig dimensjon, og for min del den viktigste grunnen for å oppsøke en konsertarena. Hva vil musikken meg?

Jeg må derfor ha en annen agenda enn musikken når jeg reiser på en slik konkurranse. Supportere holder bare med ett norsk lag. Dermed har jeg heller ikke det som grunn for å dra til Oslo, siden Manger Musikklag av en eller annen grunn ikke er invitert. Det til tross for at det er plass til minst to korps til.. Det er jo ingen B-seksjon en gang! Ikke skal jeg dømme heller og ikke blir jeg fremført av noen av korpsene. Så blir det frihelg i stedet med bursdagsfeiring for minstejenta.

Men det gjenstår selvsagt å ønske Eikanger-Bjørsvik Musikklag lykke til i konkurransen! Jeg kjenner mange i korpset jeg respekterer og setter høyt, flotte representanter for korpsbevegelsen. Men mest er de representanter for seg selv. De gjør dette av hele sitt hjerte, med all sin kraft og for EBML. Det er ikke lite, og de som skal vinne EM må klare å slå dem. Det er fullt mulig, men det blir ikke lett.

Hilsen en av ytterst få nordmenn, engelskmenn og australiere som ikke har fulgt med på Korpsfiksert…måtte jeg bli tilgitt.