November Blue

for Brass Band

Norsk Notervice AS
Et kort klanglig stykke som uttrykker stemningen man kan ha enkelte dager da ettertenksomhet og ro er viktigere enn hastig jag.

I dette stykket forsøker jeg å overføre vokalmusikalsk tenking til korpsmediet. Etter å komponert korverket "Madrigal" til teksten "Og nettene har ikke navn" av Stein Mehren, fikk jeg lyst til å videreføre det harmoniske språket. Stykket er derfor neddempet med fokus på klangen like mye som det melodiske.

Bestilt av Manger Old Star Brass (Johannes Mangersnes) til deres 30 års jubileum i 2010.


A short, soft, mellow piece of music, expresses the feeling you sometime have when thoughtfulness and calmness are more important.

After working on a piece for choire using a poem called "Nights have no name" (my translation) by Stein Mehren, I wanted to explore the harmonic language by using it in a piece for band. The piece is soft and I focus equally on melody, sound and timbre.

Commissioned by Old Star Brass (Johannes Mangersnes) for their 30th Anniversary.

Diktet (kan ikke gjengis uten tillatelse) (copyright)


Og nettene har ikke navn


Nettene har ikke navn. Ikke som dagene!
Men kanskje de har andre, gåtefulle navn!
Om natten, når kjærlighet kaller vårt vesen
i en annen som roper vårt navn
Eller når vi trygler kjærligheten om nåde
i en annens navn som vi stønner
Om natten, i en vev av galskap, lykke og redsel
som revner i alle sømmer
og vi river oss opp på hverandres lengsler
og nettene som ikke har navn?

For nettene har ikke navn, ikke annet
enn ditt og mitt, feberhett hvisket i mørket
Mot mørk, het og forblindet pust
blir vår egen hunger gjenkjent
Og likevel ber vi hverandre om navnene våre
Om et navn som rykker oss ut av oss selv
et navn som vi kan hvile ut i
Og nettene har ikke navn?

De elskende som hvisker,? Elsker, elsker
du meg?? inn i en annens navn, om
og om igjen hvisker de om sin ensomhet
i den annens navn, blir de noen gang
forstått. De elsker hverandre
De kaller på hverandre, de leter
etter navnene sine. De har navn nok
men ikke det ene forløsende navnenes navn
Og nettene har ikke navn?

Nettene har ikke navn
De gjør oss til kropper, til kjærtegn
som vi i fortvilelsens favntak
kryster for mening, nytelse eller glemsel
Nettene som aldri metter oss på det
eneste vi ber om, evighet, netter
som graver hull i oss og åpner oss og
slipper all kjærlighetens ulykker inn i oss
alle dens minner stjerner smertefulle sting
Å, hvorfor har ikke nettene navn?


Men nettene har ikke navn
Vi jager hverandres ansikter, langt inn
i lekens blindgater, vellyst-bleke
river vi maskene av hverandre. Og møter
de sammen ansiktene, den enes blikk
forstørret i den annens, et alvor uten
grenser, uten skjulesteder, dyp som
natten er vårt leie, i sengen som i graven
bærer den ditt ene hemmelige navn
Og nettene har ikke navn? 

Stein Mehren [Den usynlige regnbuen, 1981]