Sitatenes lykkeland

onsdag, 14 mars 2018

Sitatenes lykkeland

Fredag og Lørdag, 16. og 17. Mars går NM for Janitsjar av stabelen i Trondheim.

Jeg skal dirigere mitt eget verk, Labyrint, med Borge Musikkorps fra Fredrikstad i Olavshallen fredagen, som en del av 1st divisjon.

Korpset kjenner stykket godt. De bestilte verket til seg selv med støtte fra Det Norske Komponistfond som en del av korpsets feiring av Fredrikstads 450-års jubileum. Urframføringen fant sted høsten '17 med min gode venn Frode Amundsen som dirigent.

I prosjektbeskrivelsen jeg fikk, ønsket de at verket skulle være en historisk reise i musikk.

Jeg valgte imidlertid ikke å komponere en lineær historie, men heller en musikalsk labyrint som drar veksel på sitert musikk. Det fra nåtiden vi ser bakover og skimter en historie mer enn å være der tydelig. Noen elementer er nesten ikke hørbare, de bare er der, mens andre, som skal vise tilknytningen til den flamske skole i renessansen, virker svært tydelig. Og så er mine egne toner gjenkjennelige, da.

Jeg vet at det å bruke andres musikk i egne verk er en svært utprøvd modell. Men i stedet for de storslåtte pastisjer skrevet for korps i dag, valgte jeg å kikke litt på Charles Ives’ sine idéer. Ives var en amerikansk komponist som skrev sine verk, svært eksperimentelle for sin tid, for omtrent hundre år siden.

Sitatene i Ives’ musikk noteres i det tempoet det skal spilles i, selv om det strider mot grunntempoet i satsen. Det skaper komplisert rytmikk. Hør f.eks. på den andre satsen i verket Three Places in New England. Det illustrerer godt hvor avansert det kan bli, selv om vi kjenner igjen mange av melodiene, eller kan høre at de er kjente toner.

Dette fører til noen spørsmål:

Hva er det med sitatene?

Er det slik at moderne musikk blir lyttervennlig fordi det siteres noe?

Eller blir musikken bedre fordi sitatene har en egen kraft og derfor tilfører min musikk noe jeg ikke kunne klart selv?

Eller er det summen av mine bestrebelser og måten sitatene får opptre i verket som gjør at det kan være en gyldig måte å uttrykke seg på - at det skapes noe ekte?

Man kan jo ikke, fordi Bach og Beethoven var store komponister, skrive god musikk selv, bare fordi man siterer dem, eller på ulike måter låner av deres storhet. Det må være noe mer i bruken av sitat, noe mer enn tårer i øyekroken fordi musikken er så fin (les: sitatet er så vakkert). Om sitatene blir brukt i selvforherligende hensikt har ikke musikken knapt livets rett. Sitatene fungerer når det er tilstrekkelig med friksjon i materialet. Det må settes opp mot noe, noe som skaper en annen sammenheng. Mangler motstanden, blir motivet for sitatbruken mistenkelig. Og blir man mistenksom til hvorfor musikken i det hele tatt er komponert.

I Arvo Pärts relativt ukjente 2de symfoni, ender det hele med et sitat. Musikk av Tsjaikovskij. Men for å få høre sitatet, må man igjennom en hel symfoni preget av sterke dissonanser. Verket er kort til symfoni å være, men mettet og fortettet i uttrykket. Og så kommer sitatet som en rose i en knust verden, en rose i en ødelagt verden fremtid.
Her representerer sitatet også noe som skal komme. Komponistens oppgjør med tidsånden. Om man lytter til hans tredje symfoni, har stilen skiftet veldig og nærmer seg det middelalderinspirerte. Og det er med bakgrunn i åtte hundre år gammel musikk Arvo Pärt etterhvert skaper sin særegne meditative stil som slår igjennom på 70-tallet. Ikke med sitater, men med musikk som til tross for å være svært personlig også står tungt på forgangne tider.

Og så har vi norske Olav Anton Thommessen som skev sin Makrofantasi over Edvard Griegs klaverkonsert. Tenk det! At han tør! Hva vil han oppnå annet enn at det kan gå riktig så galt ”å tulle” med et nasjonalikon.
Men nettopp Griegs musikk blir her som et pedagogisk triks å regne. For vi dras umerkelig inn i Thommessens univers der han vrir og vender på musikken og gjør den til noe annet. Bruk av sitat på en helt annen måte enn i Pärts' symfoni.

Sitatbruk skaper et musikalsk møtested på mange plan. Alle stiler, alle tidsepoker kan håndtere sitater på ulikt vis. Alle komponister har sitert en eller annen gang. Noen gjør det hele tiden og bygger musikken sin på akkurat det.
Måten komponisten forholder seg til sitatene er det som avgjør hvordan lytteren skal oppleve musikken. Om den er kommersiell strømlinjeformet eller den inneholder grader av friksjon som igjen skaper refleksjon:
Hvorfor akkurat dét sitatet? Hvorfor slik? Hvorfor sånn?

Hva vil komponisten med dette?

Det er det vi alltid skal spørre oss når vi lytter til musikk.

Torstein Aagaard-Nilsen

Fem sanger til dikt av Stein Mehren

tirsdag, 24 mai 2016

stein mehren hager

 

Stein Mehren (f. 1935), skrev diktsamlingen "Det andre lyset" i 1989 (Aschehough). 
Jeg har ved flere anledninger benyttet Mehrens dikt i musikk for kor, eller som ren kilde til inspirasjon. I dette arbeidet er det fem sanger for mezzosopran og orkester det handler om.

Selvnytelsen

tirsdag, 29 desember 2015

I Februar 2010 ble Manger Musikklag norgesmester for brass band. I etterkant ble jeg spurt jeg kunne skrive et nytt verk til dem. Det skulle være i konkurranseformatet, det vil si at det tidsmessig skulle være mellom 15 og 20 minutter langt og vise korpsets tekniske og musikalske. Manger Musikklag brukte stykket som sitt selvvalgte i EM i Montruex i 2011, og vant. Første norske europamester for brassband på drøyt tjue år!

 

 

På historisk grunn i Meiningen

mandag, 15 juni 2015

 

Så skulle orkesterverket Boreas Syng bringe meg omtrent midt i Tyskland, om man ser med det blotte øye på et kart. I lang tid, frem til 1920, var byen hovedstad i hertugriket Saxe-Meiningen, og etter 2. verdenskrig en DDR-by, den vestligste. 

Alt er lov - heldigvis?

onsdag, 04 mars 2015

Det er mye som kan leses ut av ordskiftet mellom Thommessen og Paus. Lærer-elev-perspektivet er det minst interessante, diskusjonen om mangel på originalitet, eller hvem som benytter de verste klisjéene, fører heller ikke til noe. Skal man få til en debatt rundt estetiske valg, må man begynne et annet sted.

Olav Anton Thommessem i Ballade

Marcus Paus sitt tilsvar

Kan vi tro på komponisten?

torsdag, 15 januar 2015

Jeg har lagt et nytt stykke til min liste over favorittmusikk: Melankolsk som man kan være noen ganger, er andre sats "Lento tranquillo" fra George Lloyds fjerde symfoni noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. En overjordisk vakker musikk løsrevet fra historisk tid. Den er bare musikk som smyger inn under huden og setter avtrykk. Kanskje ikke så rart den klinger som den gjør. Det er Lloyds første større verk etter at han ble krigsskadd som mannskap på HMS Trinidad, og brukte mange år på rekonvalesensen.

Travel høst

mandag, 17 november 2014

(Boreas Blæs fremføres i Stormen)

Etter endt BrassWind festival siste helg i September, der jeg var frekk nok til å få med mange av mine stykker - som en forsinket bursdagspresang for rund dag sist vinter, har jeg stort sett brukt tiden min til å følge opp prosjekt. For en komponist betyr det i praksis å være tilstede på prøver og urframføringer. Utrolig kjekt og viktig, samtidig som muligheten for å jobbe med noe nytt begrenses.

The Brass from Utopia

onsdag, 01 oktober 2014

Det er mange tanker i hodet dagene etter endt BrassWind festival. 2004 - 2014 ser unektelig positivt ut, ja, som en suksess.




(Ohio, feat. Nat McIntosh

Stevnemodellen – en utopi

onsdag, 02 oktober 2013

Stevnemodellen – en utopi

(Fra prøvene på Multimorf 4, med komponist og dirigent Knut Vaage, solist: Erlend Aagaard-Nilsen, ensemble fra Manger Musikklag, videokunst av HC Gilje og lyddesign av Thorolf Thuestad.)

BrassWind 2013 er historie. Den tiende festivalen i rekken ble totalt sett en publikumssuksess. Likevel er det noe viktig jeg bare må få lov å skrive litt rundt: festivalens grunntanke om å være en korpsfestival og manglende suksess i så måte.

Nei, jeg skal ikke på EM..

onsdag, 01 mai 2013

Det kan tolkes som en uhyrlig ytring i dagene før NMF arrangerer EM for brass band i Oslo, sammen med EBBA. Ni av de beste korpsene i Europa (og noen av de beste i hele verden) skal konkurrere om europamesterskapstittelen, og jeg, som til og med har brass band miljøet som arbeidsplass, både som komponist, dirigent og dommer, skal ikke reise.

Er Brass Band kitsch?

fredag, 01 mars 2013

Elg i solnedgang fungerer som en metafor på en type bilder fra en kunstform som dyrker spenningsløse, motstandsløse, sentimentale og glorete avbildninger. Hadde vi blitt bedt om å henge slike bilder på veggen hjemme, tror jeg mange hadde takket nei og gitt uttrykk for hvor heslig naiv slik kunst kan være.

Jeg skjønner ikke den nye musikken.. eller jeg forstår den så altfor godt.

torsdag, 14 februar 2013

I år er det hundre år siden den første bestillingen av et originalverk til en brass band konkurranse ble til. Percy Fletchers Labour and Love blir fortsatt spilt. Så har det blitt skapt det ene toppverket etter det andre  - i hundre år, også Frelsesarméen har ytt viktige bidrag, og resultatet er en repertoarskatt vi nyter og gleder oss over, diskuterer og dyrker. Også elitekorpsene gjør det, men ikke i NM. Etter å hørt flere elitekorpsfremførelser under NM for Brass Band sist lørdag, må jeg si jeg ble betenkt. Da tenker jeg ikke på fremføringsnivået, men på det som fremføres.

Det vanskelige valget

søndag, 07 oktober 2012

Så er det helt klart for alle oss korpsnerder og NM-entusiaster: jobben med å velge pliktnummer til elitedivisjonen er vanskelig! Eller er det? Jeg har noen tanker om dette.

Høstens store sak ble musikksjef Geir Ulseths forsøk på å endre NM-fredagens tradisjonelle innhold. Da verket som var bestilt til NM 2013 ikke ble ferdigstilt, tok han noen grep, grep som viste seg å møte motstand i medlemskorpsene som skal delta i denne delen av konkurransen. Siste rykte forteller at korpsene nå, etter å ha hatt møte med toppene i NMF, er forelagt et tredje alternativ, og at stormen mot musikksjefen har løyet til stiv kuling, men ikke verre enn at man da kan seile videre.

Er dommerne alltid enige?

onsdag, 22 februar 2012

 Dommerene i korpskonkurranser er både musikere og musikkelskere. I oppdraget med å dømme fremførelser av korpsmusikk, er noen forespurt om jobben fordi de representerer et nivå og en kompetanse som gjør dem egnet til å mene noe faglig om en fremførelse. I dommerboksen og på bakrommet etterpå skal de bli enige om en poengsum og etterhvert en rekkefølge. Men dommerne er også individualister, ofte sterke personligheter med sterke meninger. Reflekteres det i avgjørelsene de tar?