Boreas Sings

(2012)
2-2-2-2-4-2-3-1-timp-perc-strings

Commissioned by Arctic Philharmonic Orchestra with support from the Norwegian cultural fund.
Published by Norsk Musikforlag

 

2012

Boreas Syng, for orkester av Torstein Aagaard-Nilsen

Når nordavinden ikke blåser, synger han farger, det er min påstand.Greske Boreas, nordavinden, ble en gang på 1600-tallet koblet med romernes Aurora for å gi navn til nordlyset, Aurora Borealis.

Nordlyset er vakkert og mystisk. Overnaturlig vakkert, noe vi kan nyte og ikke forstå på samme tid. Naturfenomen er vakre på den billedskjønne måten, men det kan også være et problem. Skaperverkets prakt blir i en avbildning oftest den reneste kitsch blir det å forsøke å gjenskape vakre naturfenomen, i alle fall om man maler det. Men også fotografiene har kommet dithen, de fotografiene som ikke er ren dokumentasjon.

Nordlysfotografering har blitt noe mange gjør, og gjennom internett publiseres det hele tiden nye, vakre nordlysbilder, så glorete at jeg nesten tar avstand fra det. Men jeg har opplevd nordlyset i virkeligheten, i Lofoten der jeg vokste opp, om enn ikke like spektakulært som på de mest fantastiske bildene. Men jeg vet at dette naturfenomenet, i likhet med vakre solnedganger og nydelige utsikter, bare er vakre. Det er sånn. Det er avbildningen av det som er problematisk.

Forskningen på nordlyset viser at det vakre er resultatet av at jordens magnetfelt og atmosfære beskytter oss mot store ødeleggelser. Solvinder som kan forårsake mye skade, blir avvist, mens avtrykket på himmelen en kort stund er uendelig vakkert.

I motsetning til en vakker solnedgang eller fargespill i fantastiske skyformasjoner, der lyset fra sola direkte settes på, oppstår nordlyset indirekte. Det er et resultat av eksplosjoner på sola som sender ladde partikler i form av plasmaskyer mot atmosfæren vår, plasmaskyer som på grunn av magnetfeltet rundt jorda, brytes opp og hektes til polpunktene slik at vi her nord (og de i nærheten av sydpolen) kan se fargespillet som oppstår når atomer i atmosfæren som gjennom kollisjon med de ladede partiklene fra solen, avgir lys.

Forskerne har kommet langt, ikke minst takket være rakettbasen på Andenes. Raketter kan måle i den delen av ionosfæren hvor nordlyset oppstår og måledataene er egnet til å gi forklaringer, både enkle og folkelige som jeg kan forstå, men også avanserte matematiske modeller for hvordan lyset oppstår, hvilken farge og hvorfor.

Når man leser om nordlyset før forskningen tok av, er det mennesker i pakt med naturen som forsøker å forklare hva det er. De kreative og åndelige dimensjonene i forklaringene fra indianere, inuitter og samer, er like stimulerende og ekte som forskningen. Det bare tilhører en annen tid.

Da Boreas og Aurora ble koblet sammen var det ren poesi. Det er vel ikke et godt navn på fenomenet, vitenskapelig sett. Aurora var morgenrødens gudinne i romernes mytologi og Boreas altså nordavinden. Nå vet jo vi at nordlyset ikke har så mye med soloppgangen å gjøre, men det visste ingen da navnet ble gitt. Og til navnefar Pierre Gassendi´s forsvar skal det sies at han laget det fineste.

Men aurora borealis er ikke eneste navnet. Etniske grupper langs nordkalotten hadde også navn på nordlyset. Jeg la spesielt merke til det samiske ordet guovssahas som betyr lyset som kan høres.

Ingen forskning kan bekrefte at nordlyset lager lyd, heller tvert om, fordi det nesten ikke er luft der opp som kan frakte lydbølger. Men det kan være det skapes radiobølger og disse kan kanskje høres som knitring og spraking, i alle fall om man skal dømme etter opptak man finner på nettet. Oversatt til musikk nærmer vi oss feltet støykunst.

 Jeg har ikke komponert lys som høres. Det er mye mer interessant med den poetiske siden av et naturfenomen. På samme måte som herr Gassendi så for seg Boreas og Aurora, kan jeg fabulere fritt i mytenes verden. De gamle mytene er ofte et resultat av ønsket om å forklare det uforklarlige. Et slikt bilde er det jeg har valgt som tittel: hva gjør Boreas når han ikke blåser sin iskalde nordavind? Han synger. Ikke toner, men farger, det vi ser som nordlys!

Så kan mitt lille tonedikt handle om akkurat dét, fritt gjenfortalt, riktignok.

Bak det ytre, bak selve fortellingen ligger et ønske om å lage bevegelse og farge i noe statisk. Stykket er en utforskning av orkesterklang og harmonier. En pulserende rytme binder verket sammen, men til tross for klar puls og alle fargeskiftene, står musikken likevel stille, som om den ikke vil noe sted, som noe vi kan betrakte i ro og mak.

Verket har sine lange bølger. Den første lange delen , som også har sin inndeling, ender i et dynamisk og aktivt høydepunkt  som etterfølges av noen store akkordflater. Deretter tar musikken tar til å pulsere igjen. Den midterste delen ender i et harmonisk fortettet parti som speiler og samtidig forvrenger de kraftige akkordene i høydepunktet.

For siste gang bygger musikken seg opp, litt blekere nå, for så å smuldre opp.

Nordlysets ulike faser har vært et omtrentlig utgangspunkt for formen i verket: fase 1: rolige buer, fase 2 (vekstfasen): stråler og bevegelse, fase 3 (eksplosjonsfasen): stråler, bånd og korona, den regelmessige formen oppløses og nordlyset bukter og krøller seg og er i bevegelse. Den siste fasen består av oppløsning, formene er diffuse og sprer seg utover himmelen.


English:
When Boreas, the northern wind, does not blow, he sings colours!That is my belief. In th early 17 century, the godess Aurora (roman) was coupled with the greek Boreas to give name to the northern lights.

The northern lights are beautiful and mystic. It looks supernatural, something we can enjoy and at the same time quite don´t understand.

Scientists know that it is real and has nothing to do with spirits or angel´s. It is caused by explotions on the sun. It is actually very dangerous, but thanks to our atmosphere and thanks to the magnetic field, the plasma is kept away from us, but causes excited atoms and molecules that gives away light when they go back to their normal state.

My piece of music try to keep the poetry and the colours of the northern lights, and I still want it to be supernatural. At the same time I am aware of the fact that Aurora Borealis, when pictured, becomes kitsch. And the sound tracks that follows time lapse videos are not the kind of music I like to listen to, even if I really like the photos. I recognize photos as documentation. Still it is very close to kitsch. In my piece I had to avoid the kitsch element.

I do not have the answer to how to picture the aurorae. My piece is more like a paraphrase over the phenomenon. The four phases of the aurora has been an inspiration for the over all form of the piece.