Double Concerto

Dobbeltkonsert

For solo trompet og solo trombone, perkusjon og strykere.

Bestilt av David Friedrich i samarbeid med Stavanger Symfoniorkester.

Solister: David Friedrich, trombone og Frank Braafhart, trompet.

I en prosjektskisse kalte jeg prosjektet fanfarer og melodier. Trompetens fortid som signalinstrument er høyst tilstede i dag også. Trombonen har, på grunn av sliden, kunnet spille i ensembler som doblet korstemmer. Altså mulig å spille trinnvis melodisk i vanlig register. Til tross for et antatt felles opphav med trompeten (de heter på en måte det samme, da trombone betyr stor trompet), har de hatt ulike oppgaver. Signalinstrument versus sakralt instrument. 

Et annet fenomen er solistinstrumentenes kropp. De er eldre enn strykeinstrumentene og har en iboende intonasjon som baserer seg på naturtoneskalaen. Det ble etter hvert et interessant moment å sette naturintonasjonen opp mot den tempererte. Det har jeg forsøkt noen steder. Det kan høres ut som spesielle teknikker fordi man trenes opp i å unngå slik skjeve intervall. Her får de altså være med noen steder.

Alt i planleggingsfasen, valgte jeg vekk spesielle spilleteknikker, og tenkte at modernismens palett ikke skulle prege dette verket i det hele tatt. Jeg ville lete etter en «sympatisk musikk», en musikk som er både harmonisk og tematisk imøtekommende. Altså å snu fokuset fra instrumentene som kilde til klanglige eksperiment, til å finne hjem.

Uten å ha en helt klar tanke om storformen, skrev jeg ca 4 ulike mindre forløp. Disse utviklet jeg hver for seg, før jeg begynte å montere dem i lengre forløp. Idéen om nåtidens måte å skrive for messing kontra naturstemte signal var eneste stikkord for den musikalske reisen jeg ville skape.

Birkeland/Manger, Februar 2021

Torstein Aagaard-Nilsen

[Jeg har i flere arbeider kalt teknikken min for objektbasert. Et objekt kan være en type akkord, et motiv, en tonalitet, ja, hva som helst, egentlig. Objektene blir mine byggeklosser.

Slik har arbeidet med dobbeltkonserten fungert også. Små idéer har blitt koblet sammen til kjeder av utsagn. De blir som avsnitt i musikken. I monteringen av flere mindre skisser, dannes formen. Både det som lar seg sømløst sammenføye og det som skaper brytninger.]