Suvenir

Verket ble bestilt av daværende musikksjef i Norges Musikkorps Forbund, Harald Eikaas, i anledning NMFs hundreårsjubileum, til Stavanger Symfoniorkester og Stavanger Brass Band. 

Suvenir er dedikert til Harald Eikaas.

Commissioned by The Norwegian Band Federation/Harald Eikaas for Stavanger Symphony Orchestra and Stavanger Brass Band.
Dedicated to Harald Eikaas.

Suvenir 
for 
orkester og brass band

”En overtyrelignende komposisjon for brass band og orkester”. Slik lød det da daværende musikksjef i NMF, Harald Eikaas, beskrev hva han hadde i tankene for bestillingsidéen han akkurat hadde kommet med. Jeg har aldri før blitt spurt om å forene to så forkjellige orkestertyper. Jeg visste knapt at det lot seg gjøre. Nå viser det seg at det har vært forsøkt før, til og med i Norge. Nøyaktig på dagen for atten år siden ble et verk for orkester og brass band urfremført her i byen, komponert av Helge Iberg og Frank Tveor Nordensten urframført her i Stavanger. 

Det er ikke mye som forener et brass band og et symfoniorkester. Ikke annet enn at brass band i sine første tiår, i England, spilte orkestertranskripsjoner som kjente overtyrer, melodier og operapotpourri. Komponiser begynte ikke å skrive originalmusikk for besetningen før 1913. Og da bestillinger av originalverk ble vanlig, unngikk komponistene alle estetiske kamper som ble kjempet innenfor kunstmusikken. 

Ser vi på repertoaret fra 60-tallet og frem til vår tid, er det veldig tydelig at komponister som skriver for brass band ikke forholder seg til sin samtidighet. Bare i unntakstilfeller. Brass band var tradisjonelt arbeiderklassens kunstform, de uutdannedes kunst. Det iørefallende og velkjente var både en måte å få grovfingrede arbeidere til å øve og få folk til å komme og høre på. 

Ser vi på besetningene er det mer som skiller enn som forener. Felles for brass band og orkester er perkusjonsinstrument, tromboner og tuba, mens den mest åpenbare forskjellen er det totalte fraværet av treblåsere og strykere i et brass band. 

Noen romantiske verk krever et par kornetter, i et brass band er det ti. Tre tromboner og perkusjon er vanlig begge steder, mens brass band vil ha fire tubaer der orkesteret krever én. F horn finnes bare i orkester, det samme med trompeter, mens euphonium dukker noen få steder i orkesterlitteraturen.

Saxhorngruppen er den direkte årsak til at  brass band fant sin fasong etter 1850. Eb althorn, Bb baritone  Tuba og Flygelhorn utgjør denne gruppen, selv om opphavet til flygelhornet (også kalt sopranhorn) og tubaen instrument ikke bare er Adolph Sax’ fortjeneste.

Med så mange ulikheter har jeg, i mitt verk, valgt å fokusere på ulikhetene, på hvordan det som gjør et brass band til et sådan, kan være en kraft i et orkester, både i det subtile og lyriske, til det energiske og hektiske.

Jeg har også tenkt at et slikt prosjekt, som så tydelig er definert inn mot et jubileum, må fremstå som noe minneverdig. Tittelen ”Suvenir” ble valgt tidlig i skriveprosessen. Det ble etterhvert styrende for hvordan et lite motiv jeg tok i bruk gradvis utviklet seg til et suvenir, omtrent som nips vi gjerne tar med oss fra et sted vi har besøkt for å minne oss selv på hvor vi har vært.

Formen i verket vikler seg ut på en måte, fra begynnelse til slutt, fra langsomt til hurtig, der et barcarole-aktig tema bremser den raske musikken, før det braker løs igjen og det hele bokstavelig talt løser seg opp og forsvinner.